Journalist? Jeg?

Når jeg tenker journalist, så tenker jeg på en fyr, eller "fyrinne", som skriver med lysets hastighet mens folk prater. Mye. Og fort. Dær har’u ente meg lissom… De gangene det er min tur til å skrive referat på diverse møter så daler humøret kraftig. Hater det. Intenst. Jeg har nok med å høre på, om ikke jeg skal skrive i tillegg. Og hva bør jeg skrive ned av det som blir sagt? Opp gjennom skolegangen fikk jeg ofte høre at det var lurt å ta notater fra diverse timer og forelesninger. Men før jeg rakk å finne ut hva som var viktig å skrive ned, så hadde mennesket skravla i 5 minutter til. Hva sa du, sa du?

Så. Nettavisoppgave. Kult, tenkte jeg. - Fritt for å ta sporten! OL og greier, …lett! Hva sa du? Ikke sport nei. Greit. Intervjue folk ja… Here we go again! Featureartikkel: du skal beskrive kroppsspråk, stedet for intervjuet, ting som skjer under intervjuet, osv osv. Du skjønner hva jeg tenker nå, ikke sant? Riktig, nok med å HØRE PÅ sa jeg!

Plutselig: Tan-tarra-tan-ta! (fanfare) Thank God for videokamera! Takkær og… bukkær! Nå begynner tåka å letne litt her. Filme intervjuobjektet, så ser du alt du skal beskrive og hører alt som blir sagt i etterkant, så kan du i ro og mak skrive artikkelen. Du trenger ikke notere noen verdens ting. Stillhet. Tenkepause. Jubel! Og litt: olé-olé-olé-olé.

Thank you, and goooood night!!

- magnus