Verden og jeg

Etter et godt måltid med et lite glass rødt deiser jeg ned i vår behagelige sofa med fjernkontrollen i hånd. Brått strømmer bilder fra jordskjelvrammede Haiti gjennom skjermen.

Jeg tenker på hvor forferdelig disse menneskene må ha det. En mann graver etter sin kones lik i ruinene av deres hjem, som han giftet seg med to dager før sist nyttårsaften. To dager seinere, altså på nyttårsaften, var jeg selv i et bryllup. Relasjonen er uhyggelig. Man får en følelse av maktesløshet over ikke å kunne hjelpe, til og med Børge Brende som er der med Røde Kors ser maktesløs ut. Neste nyhetssak begynner og jeg tar meg i å prøve å fortrenge og få tankene over på noe annet. Men selv sporten klarer ikke å fjerne bildene fra netthinnen.

Været tar over og studiene kaller. Første post er pensumboka "Mediedanning og mediepedagogikk" av Soilikki Vettenranta. Da leser jeg følgende på første side: "Globale verdensproblemer - kriger, hungersnød, epidemier og ulykker - velter inn i stuene gjennom fjernsynsskjermen, og barn og unge kan dele disse erfaringene i realtid med sine jevnaldrende i Kina, Tsjekkia og Brasil. Dette utenfrablikket er nødvendig i en dynamisk og flerkulturell verden, der vi hele tiden må forholde oss til nye situasjoner og nye rammer". Vettenranta trekker videre fram Terje Rasmussen, medforfatter av boken, som i sin artikkel spør: "Kan fjernsynsansiktet, fjernt som det er i tid og rom, skape tilstrekkelig empati til at unge mennesker kan føle moralsk ansvar og etisk forpliktelse overfor lidende mennesker?

Bildene fra Haiti slipper ikke akkurat taket...

-magnus
_____________________________________________________________
Vettenranta, S. (red.) (2007) Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Kapittel 1: Mot mediedysleksiens tidsalder? (Soilikki Vettenranta)