Internett + skole = Frihet (og sant)

I dette studiet jobber vi jo alltid sammen via nettet. Dette semesteret skal vi ha fokus på prosjektarbeid. Allerede nå har vi lært oss nok verktøy til å få dette til, og flere er i vente. Gjennom Google Docs kan vi sammen lage bla. a. dokumenter og presentasjoner i samtid. Mens vi arbeider bruker vi Skype hvor vi snakker sammen om oppgavene. Nå har vi også stiftet bekjentskap med Pamela Cam Recorder, eller ”hu Anderson” som vi kaller henne, som gir oss mulighet til å gjøre opptak av samtalen. I forbindelse med Arbeidskrav 1 brukte vi dette til å lage et hørespill. Opptaket bearbeidet vi i lydredigeringsprogrammet Audacity.

I leksjonen til arbeidskravet lærte vi også å bruke Dropbox hvor man kan dele alle slags filer med andre på nettet. Jeg opprettet en mappe og sendte invitasjon til de to andre på gruppa. Det opprinnelige opptaket og bearbeidelsen som vi konverterte til mp3-fil ble lagt i mappen jeg opprettet i Dropbox, og vips så hadde alle tilgang til de samme filene. I det nevnte hørespillet tok vi som sagt opp hele greia i Skype. Men vi kunne også lest inn replikker hver for oss i Audacity og seinere limt sammen replikkene fra alle tre der. Da ville Dropbox vært til stor hjelp, fordi vi kunne ha samlet alle replikkene i samme mappe, for så at en på gruppa satt det sammen.

Så for å tenke litt videre… Hvorfor ikke benytte denne måten å jobbe på i skolesammenheng også? Jeg tenker spesielt på videregående skoler, da elevene gjerne bor lengre fra hverandre. Ved prosjektarbeider ville elevene fått en helt annen frihet og fleksibilitet. Man er ikke avhengig av å møtes for å arbeide, heller ikke å jobbe med oppgaven samtidig. Det gir en stor fordel dersom ikke balletten og fotballtreninga er på samme tid. Ikke sant?

-magnus

Fra problemstilling til produktmål

Verden og jeg

Etter et godt måltid med et lite glass rødt deiser jeg ned i vår behagelige sofa med fjernkontrollen i hånd. Brått strømmer bilder fra jordskjelvrammede Haiti gjennom skjermen.

Jeg tenker på hvor forferdelig disse menneskene må ha det. En mann graver etter sin kones lik i ruinene av deres hjem, som han giftet seg med to dager før sist nyttårsaften. To dager seinere, altså på nyttårsaften, var jeg selv i et bryllup. Relasjonen er uhyggelig. Man får en følelse av maktesløshet over ikke å kunne hjelpe, til og med Børge Brende som er der med Røde Kors ser maktesløs ut. Neste nyhetssak begynner og jeg tar meg i å prøve å fortrenge og få tankene over på noe annet. Men selv sporten klarer ikke å fjerne bildene fra netthinnen.

Været tar over og studiene kaller. Første post er pensumboka "Mediedanning og mediepedagogikk" av Soilikki Vettenranta. Da leser jeg følgende på første side: "Globale verdensproblemer - kriger, hungersnød, epidemier og ulykker - velter inn i stuene gjennom fjernsynsskjermen, og barn og unge kan dele disse erfaringene i realtid med sine jevnaldrende i Kina, Tsjekkia og Brasil. Dette utenfrablikket er nødvendig i en dynamisk og flerkulturell verden, der vi hele tiden må forholde oss til nye situasjoner og nye rammer". Vettenranta trekker videre fram Terje Rasmussen, medforfatter av boken, som i sin artikkel spør: "Kan fjernsynsansiktet, fjernt som det er i tid og rom, skape tilstrekkelig empati til at unge mennesker kan føle moralsk ansvar og etisk forpliktelse overfor lidende mennesker?

Bildene fra Haiti slipper ikke akkurat taket...

-magnus
_____________________________________________________________
Vettenranta, S. (red.) (2007) Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Kapittel 1: Mot mediedysleksiens tidsalder? (Soilikki Vettenranta)